Amatør-Arkeologisk Kontor - Frivillig kulturminnevern i Østfold siden 1981

Veier og fotefar


Kulturminne ID.: 11733

Kulturminne ID.: 11733

Kulturminne ID.: 11733

Veier, tråkk, stier og fotefar (hulveier/oldtidsveier) med mer

Tråkk, stier, ride- og kløvveier blir kalt "allfar". De gikk helst over tørt land og høydedrag. Ofte bratte bakker, - for det var lettere for hesten å gå rett opp og ned enn i skrånende terreng. Over myrene og våt mark ble det lagt kavlebruer. Elvene ble krysset ved vadesteder. Disse veiene tegnet seg i terrenget som en fordypning, - en hul renne i marka = hulvei. Vinterveien var en helt annen og mye raskere.

På: Ra- eller Kongeveiene, som har vært en av hoved ferdselsårene helt siden midtre del av eldre steinalder, da de første menneskene kom etter siste istid ble veiene benyttet kun som gåvei, men etter at hesten ble vanligere som ridedyr i løpet av overgangen fra eldre til yngre bronsealder ca. 1100 f. Kr., ble de såkalte (hulveier) oldtidsveier mer vanlige, og vi ser dem gjerne mer tydelige på sør og nordsiden av Raet (som var brattere); hvor de enten gikk ned til vannet (mot det islagte vannet i vinterhalvåret, det var da en raskere vei enn i varmere tidsperioder av året). Eller ned til gårdene, landsbyene og bebyggelsen nedenfor, på og ved Raet.

De første veiene oppsto som enkle tråkk og stier, senere som ride- og kløvveier, mellom bosettingsplassene og fra grend til grend. Etter hvert fikk en del av disse veiene en mer gjennomgående funksjon til fjerntliggende mål. De ble kalt tjodgata = allfarveien = folkeveien. Fram til vikingtiden ble jordbruket ytterligere utviklet, men bosettingsmønsteret og veinettet var i hovedtrekkene slik som vikingenes forfedre hadde lagt grunnlaget for. Vikingene hadde stor respekt for de gamle ferdselsårene og for allmannaretten. I deres lovverk het det: "Gamle veier skal få lov å ligge der de fra gammel tid har vært lagt". Allmennhetens rett til veg var en ferdselsrett. Så lenge veien ble brukt av allmennheten fortrengte ferdselsretten folks eiendomsrett til veigrunnen. De innførte også påbud om bauge reid, - at veiene til enhver tid skulle være ryddet med en bredde tilsvarende et spyds lengde. Det var bøndene som var pålagt å holde veiene ved like. Slik forble det stort sett gjennom hele middelalderen. Fram til ca 1750 var veiene bare til å gå og ri på. Først på 1600-1700-tallet fikk veiene større betydning som transportårer. Militære hensyn i disse ufredsår var også tungtveiende da Christian IV i 1636 utstedte en forordning om en standardheving av veinettet. Generalveimestere var "innpiskere" for å få bøndene til å utføre pliktarbeid (uten godtgjørelse). Etter hvert ble det også satt inn militære styrker for å forsere arbeidet. Man fulgte stort sett de gamle rideveiene, og bare unntaksvis ble det bygget helt nye veier. Ved inngangen til 1800-tallet hadde Norge et relativt godt utbygd veinett. I 1824 fikk Norge en ny veilov. Kongeveier og landeveier ble nå slått sammen til en felles betegnelse, hovedveier. De mer sekundære deler av veinettet ble nevnt bygdeveier.

Kulturminne ID.: 122113

Kulturminne ID.: 122113